Ledertrening

Jeg har gjort meg noen tanker om ledertrening og erfaring i ledelse… En søndag morgens filosofiske betraktninger…

Etter at jeg ble mamma har jeg fått erfaring og utvidet kompetanse på følgende felter (og de fleste mødre med meg):

Døgnvakt – hver dag, året rundt. Det er bare å rope – jeg slipper alt jeg har i hendene og kommer løpende til. Spy i senga og utover gulvet, i håret og på klærne? Ikke noe problem, vi dusjer, vasker, skifter og trøster, får satt på vaskemaskinen midt på natta og legger oss til å sove igjen. Fem ganger til før morgenen gryr, sa du? Vi tar det på strak arm!

Motivator – Jeg kan få den mest motvillige til å gjøre en nesten hvilken som helst oppgave, bare gi meg litt tid…

Organisator – Dagen må planlegges til minste detalj for å få med seg alt.

Logistikk – Hente, bringe, sende, levere, rett barn med rett tilbehør på riktig plass til rett tid…

Lagersjef – Holder orden på og vet hvor alt befinner seg – til enhver tid og nærmest i søvne. Gode systemer er et must i travle morgenminutter og ettermiddagsrush inn og ut av dørene. For ikke å snakke om å passe på at klærne er hele, rene og fremdeles passer; hvilket bringer oss til neste:

Innkjøpssjef – Her skal mat i hus, den er relativt grei. I tillegg skal alt av utstyr være på plass; klær, utetøy, pentøy, skotøy og utstyr slites og vokses ut av i et forrykende tempo, og må erstattes fortløpende. I tillegg skal det holdes oversikt over hva som er i hus og hva som til enhver tid mangler. Pluss at bursdagsgaver til venner plutselig må skaffes til veie på kort varsel.

Budsjettoppfølging – Med alt som er nevnt under punktet over, så følger også til tider stram likviditet og medfølgende styring. Et budsjett er et must i hverdagen, og oppfølgingen gjøres løpende.

Evaluering og oppfølging – Lekselesing, foreldremøter, foreldresamtaler, aktiviteter… Hvordan har de det? Trives de, går det bra faglig, sosialt? Stadige korrigeringer av oppførsel må til. Og tilbakemeldingene er umiddelbare og direkte ; Mamma, du er så dum! Dette er urettferdig!’ Vi takler det og.

For ikke å snakke om at du blir en kløpper i konsekvensanalyse! Hva blir konsekvensene av å la miniputten sovne på armen, komme inn i senga mi på nettene? Hva skjer hvis jeg gir etter nå? Hvis jeg tar dèt tonefallet, er hundre-og-ett ute… Riktig rekkefølge er viktig. Søvn, mat, kos og SÅ kan vi ta kampen… Utholdenhet til å ri stormen av er også en egenskap som stadig utvikles.

Hvilket bringer oss til neste punkt: Konflikthåndtering.
En flerbarnsmor er vel den beste fredsmekler du kan finne? Hundre små og store konflikter i løpet av en dag; og det kan til tider være krevende å få alle til å leve i fred med hverandre… Alt fra hvem som skal sitte hvor, til hvem som skal utføre hvilke oppgaver, til å hjelpe partene å finne løsninger for hvordan de kan dele den leken som alle vil leke med – samtidig. Hun er heller ikke redd for å gå i mellom i et basketak, og får alle til å si unnskyld og bli venner igjen etterpå.

Omsorg: For ikke å snakke om at hun vet hvor viktig det er at noen ser deg og bryr seg om deg. Hun kan lytte til både sigende og intetsigende prat i lange tider, for hun vet at det tar tid å få fram det som ligger deg på hjertet. Hun kjenner også verdien i en god klem.

Hun er også en kløpper i forhandlinger (se punktet om motivator) for å få alle til å gå mot samme mål (vitende eller uvitende…;-) og verdsetter de ulikhetene vi er utstyrt med fra naturens side. Vi utfyller hverandre, og sammen utgør vi vår familie.

Så, avslutningsvis kan jeg jo vinkle dette på ulike måter.
Den ene er: Så, hvorfor er ikke flere kvinner ledere? Med all denne kompetansen, burde de jo være overalt!
Eller den andre måten å se det på: Når man allerede har alle disse oppgavene, så er det kanskje godt å komme på jobb og slippe så mye ansvar?

Jeg skal ikke trekke konklusjonen på om det er fordi de ikke slipper til eller ikke er interessert i mer ansvar, for det tror jeg er like individuelt som damene som sitter rundt. Men at begge deler eksisterer, ja det er jeg ganske så sikker på.

Kanskje vi kommer sterkere tilbake om noen år. Verden trenger oss jo 🙂